for meg er ikke det å åpne seg å fortelle sannheten, for jeg det har jeg prøvd, både baklengs og forlengst og på kryss og på tvers, på alle andre tenkelige måter, og så om igjen og enda står dere en kilometer unna, kanskje to, eller syv mil, men egentlig tror jeg ikke det går an å måle, for jeg snakker ikke om fysisk avstand, men når jeg tenker meg om, hva er egentlig forskjellen, er det noen forskjell i det hele tatt; la meg si en kilometer og kanskje en halv, for den siste halve, den kom i går.
ærlighet varer lengst, det er nøkkelen, alltid vært, vil alltid være, idealet, slik jeg er, men kanskje tar jeg feil, kanskje er det ikke sånn man holder på vennskap, kanskje ærlighet ikke har med lojalitet å gjøre i det hele tatt, kanskje er det hele en del av et spill, et sånt spill med utallige regler, naturligvis, slik alt er. de reglene dere bare lar sveve i lufta, det er nok for dere, men jeg skriver dem ned, jeg må skrive, på vegger og tak og gjennom linser og kjeften og noen ganger også med penn. for meg har det å åpne seg alltid vært å dikte opp glansfulle historier som ikke er glansfulle fordi de har å gjøre med lykke, men tvert imot, fordi de handler om et følelsesliv jeg ikke har hatt og som jeg aldri kommer til å få, sånne historier som får folk til å ta ett skritt frem og så to tilbake, for så å bare stå der å glo, med varme blikk som aldri når frem, fordi de tror på meg, fordi jeg tror på dem. fordi alt er så høyt og så lavt, men mest av alt en rett linje, det er slik jeg smiler, slik de smiler.
etter at jeg begynte å dikte opp har jeg sluttet å tro, jeg vet ikke lenger hva jeg skulle tro på, men jeg vet at jeg forsvinner gradvis og jeg overbeviser meg selv om at det er bra, for jeg er ingenting, jeg er noe, men ingenting, og jeg blir i ingenting, selv om jeg kjemper, men det er så lite igjen av dette noe at det kan egentlig bare stikke til helvete sånn at ingentinget kan si at faen ta, jeg har kommet og dét for å bli. oppspinn.
